Fra 15. januar 2019 til 16. januar 2019
Det er ikke nødvendig å skaffe visum på forhånd før innreise til Kambodsja, men vi valgte å søke om E-visum likevel på https://www.evisa.gov.kh/. Søknadsprosessen gikk kjapt og visumet var klart på bare et par timer. På de fleste grenseoverganger er det ikke noe problem å få visum ved ankomst, men vi sparte tid og energi på å allerede ha det klart. Det kan være smart å unngå å veksle penger på grensa, fordi man dessverre risikerer å bli lurt av sleipe grensevakter som utnytter naive turister som ikke har lært seg valutaen enda.
Vi ble plukket opp av en minivan på fastlandet i nærheten av Trat som kjørte oss til grenseovergangen Hat Lek. Siden vi hadde skaffet e-visum på forhånd gikk det relativt kjapt å krysse, ettersom vi bare manglet stempelet i passet. Vi ble fortalt at det var en ventende buss på andre siden av grensa som skulle kjøre oss videre til Sihanoukville. Men da vi kom over skjønte vi fort at det var noen som prøvde å stikke litt ekstra penger i egen lomme. Plutselig mente de at bussen vi egentlig skulle ta var forsinket med 3 timer og at vi dermed var nødt til å kjøre videre i en mindre van mot å betale 2000 baht. Dette er riktignok bare litt over 500kr, men som backpacker tilsvarer dette utgifter for en uke. Resten av passasjerene gjorde som de fikk beskjed om å betalte uten å nøle, men stae som vi var satte vi oss ned og nektet å betale. Sjåføren skjønte fort at forsøket hans kom til å mislykkes, så det tok ikke lang tid før han kom bort og hvisket at vi kunne bli med i vanen uten å betale ettersom det ikke var noen annen buss på vei. Han forsikret seg også om at vi måtte holde tett om at vi ikke hadde betalt noe. Likevel kunne det vært verre, f.eks. hvis sjåføren forlot oss på grensen, men istedenfor brydde han seg faktisk nok til å ta oss med videre. Det satte vi pris på!
Etter noen timer i van nummer to stoppet vi utenfor et gatekjøkken og før vi visste ordet av det hadde vi tallerknene fulle av ris og lever. Vi ble litt skeptiske til kambodsjansk mat, men prøvde å holde oss positive ettersom vi hadde planer om å oppholde oss 4 uker i landet.
Etter ca. 6 timer var vi fremme i Sihanoukville. Vi hadde sett for oss en fin havneby med koselige gater og små suvenirbutikker, fine strender og delikate caféer. Forventningene våre var åpenbart altfor høye, for det som møtte oss var en stor byggeplass med forsøpling og kasinoer så langt øye kunne se. Aldri før har vi luktet så forurenset luft eller sett så skitne gater. Vi møtte en svensk dame som fortalte at hun var så skuffet over hvor ødelagt byen hadde blitt siden sist hun var der for 5 år siden. I løpet av de siste årene har byen blitt ugjenkjennelig av kinesiske investeringer med kasinoer og hoteller uten arbeidsplasser til de lokale som ikke lenger har råd til å bo der pga. inflasjonen. Planen var egentlig å være i byen et par dager, men vi hadde ikke lyst til å sløse bort mer tid enn nødvendig så vi booket første båt til Koh Rong Sanloem. Dessverre hadde siste båt for dagen allerede gått så vi ble nødt til å sjekke inn på Spicy Society Hostel en natt.
Etter leveren vi fikk servert på bussturen var det ikke noe som fristet mer enn en svær og saftig burger. Uvitende som vi var trasket vi inn på den første lokale restauranten vi fikk øye på og bestilte en bolognese og en burger. Hva den burgeren inneholdt er vi fremdeles usikre på. Man lærer så lenge man lever og vi har ikke spist burger på lokal restaurant i Kambodsja siden.
