Fra 05. mai 2019 til 07. mai 2019
Vi tilbrakte en natt på et enkelt (mildt sagt) hostell i Surat Thani før Anna skulle fly hjemover dagen etter. Resepsjonen befant seg midt i soverommet til familien som drev overnattingsstedet. Ballonger, tegninger, fargestifter og kosedyr lå strødd rundt de to sengene som sto i rommet. Datteren på omtrent fire år hoppet stadig opp og ned i senga og var mer til stede enn sjefen sjøl. Fasilitetene på rommet vårt var heller ikke mye å skryte av; en ødelagt tv, to senger som vi ærlig talt ikke var sikre på om det var skiftet sengetrekk på og litt mugg i taket for å sette kronen på verket. Men det var bare for en natt og utrolig nok det beste vi fant som lå i nærheten av flyplassen.
Tre ble til to etter en trist avskjed med Anna på Surat Thani flyplass dagen etter. Anna hadde hatt på seg ansvaret som kartleser hele turen, men heretter var det altså opp til meg å prøve å guide oss helskinnet frem. Maps.me er en app vi har brukt flittig hele reisen. Det er egentlig det samme som Google Maps, bare at man her kan laste ned kart og bruke den uten internett. Genialt! Den har hjulpet oss med å finne frem når vi har stått gjennomsvette i ødemarken etter å ha blitt dumpet av bussen på et ukjent sted. I tillegg kan brukere legge inn reviews og kommentarer for å hjelpe andre reisende, om det så skulle dreie seg om en hemmelig snarvei, et bortgjemt tempel eller stedet for å se de vakreste solnedgangene. Absolutt en app vi på ingen måte kunne vært foruten på en tur som dette.
Etter fire timer var vi fremme i Krabi der vi overnattet før vi dro videre til Malaysia dager etter. Det var nesten litt trist å måtte forlate Green House Hotel da vi sjekket ut den morgenen. Det gjorde ikke noe at hotellet hadde Krabis, mest sannsynlig, verste beliggenhet når vi bodde på det rommet vi gjorde. Til vår store glede møtte vi for første gang synet av et badekar idet vi åpnet baderomsdøren.
Det tok oss 10 seige timer i buss å kjøre fra Krabi til George Town, som var vårt første stopp i Malaysia. I tillegg var vi de siste til å bli plukket opp så vi kunne ikke akkurat velge fra første hylle når det kom til seteplass. Jon Aleksander satt i forsetet med knærne oppunder haka hele veien. Vi krysset grensen helt knirkefritt og slapp til og med å betale for visum, noe vi egentlig hadde forberedt oss på.
Siden jeg satt i setet bak Jon Aleksander var vi nødt til å snakke ganske høyt for å høre hverandre. I løpet av 10 timer er det altså mye som blir sagt. Blant annet angående de merkelige personene bak i bussen som ikke bare luktet ost, men også var så treige hver gang de skulle ut og inn av døra. Og diverse andre ting man ler av seg imellom når man tror man er de eneste som forstår språket. Da vi var fremme i George Town henvendte en av dem seg til oss for å spørre om veibeskrivelser og, etter 10 timer i samme minibuss, fant vi jaggu ut at de var norske også. Dessverre.
