Fra 26. mai 2019 til 28. mai 2019
Å trekke inn den friske luften på fjellene i Kalaw etter nærmere fire måneder med intens luftfuktighet var som å puste for første gang igjen. Med en høyde på 1,320 meter over havet sørger den lille fjellandsbyen for et behagelig avbrekk fra det ellers så tropiske klimaet i resten av Sørøst-Asia. Etter hva jeg har hørt er det få som tar seg tid til noe mer enn en pustepause i denne byen før turen går videre til den berømte innsjøen, Inle Lake, omtrent 50 km. unna. En feiltagelse spør du meg!
Med tiden lærte vi at vi måtte legge til i hvert fall en time på angitt reisetid når det kom til transport. Selv om turen fra Bagan til Kalaw ikke skulle ta mer enn seks timer, var vi ikke fremme før ni timer senere. Det er ikke uvanlig at sjåførene tar seg tid til å gjøre ærender på veien, noe som er forståelig. Denne gangen ble vi stående på en parkeringsplass en times tid, uten at sjåføren var å se. Minibussen ble omringet av ivrige damer som prøvde å selge oss druer de balanserte i boller på hodet. Den lille badstuen av en minibuss vi satt i gjorde det vanskelig å avslå tilbudet. Derfor var det ikke så rart at vi brukte nærmere to timer på å bare komme oss ut av Bagan. Etter så lang tid i Asia med buss som fremkomstmiddel mesteparten av tiden skulle man kanskje tro at vi hadde erfart det meste. Men standarden på denne minibussen var noe av det laveste vi har vært borti. Aldri før har jeg savnet aircondition så mye som jeg gjorde i de ni timene vi tilbrakte inni den boksen. Det var fryktelig trangt om plassen, temperaturen var på god vei mot 40 og det var like før det la seg dugg på rutene. Å gå ut av bussen i Kalaw å kjenne den friske fjelluften mot kinnene var en rimelig stor kontrast etter nærmere ni timer i grillen.
Hovedgrunnen til mesteparten som drar til Kalaw er åpenbart trekking. Byen er omgitt av majestetiske fjell, fantastiske utsiktspunkter og grønne åser som huser flere forskjellige stammer. Vi slang tingene fra oss på hotellet, som forresten var overraskende fint, før vi dro på leting etter noen som kunne guide oss på tur gjennom fjellene. Siden fjellområdene er store og ukjente med hundrevis av forvirrende stier anbefales det logisk nok ikke å ta beina fatt på egenhånd. Derfor tok vi kontakt med Sam’s Trekking Guide som fikset oss en søt, lokal guide på et blunk. Vi hadde valget mellom flere ruter og valgte, sære som vi er, den minst populære av dem alle i håp om å komme oss litt “off the beaten track”. I tillegg foretrakk vi å unngå de typiske selgerene som gjerne setter opp bodene sine der “alle” turistene ferdes.
Vi fikk beskjed om å ta på oss godt fottøy i forkant av turen som skulle ta omtrent fire timer. Guiden vår hadde derimot på seg flipflops av verste kvalitet og travet likevel oppover terrenget som en fjellgeit. For henne var ikke dette noe mer enn en aldri så liten ettermiddagstur. På veien stoppet vi hos en hyggelig familie som ga oss mat, frukt og te. Den minste jenta i familien var helt rå på å snakke engelsk og fortalte oss at hun lærte det av faren sin. Av alle de lokale menneskene vi har møtt på turen er det faktisk de aller minste som har vært flinkest når det kom til engelsk. Mest overrasket ble vi kanskje da vi ankom en resepsjon i Kambodsja og ble nødt til å henvende oss til eierens sønn på fem år som fungerte som oversetter.
Selv om det neppe var en tilfeldighet at de hadde både nasjonaldrakter, jakker, hatter og vesker til salgs på samme sted var det hyggelig at de tok seg tid til å kle oss opp. Samvittigheten vår lot oss ikke gå derfra tomhendt, så vi endte opp med å kjøpe hver vår håndlagede skulderveske. Den ene i typiske Bob Marley farger (som av en eller annen grunn ser ut til å falle i god jord hos turistene) og den andre i oransje. I denne handelen var fornøyelsen derimot på vår side. Familien hadde vært utrolig hyggelige, snakket med oss og vist stor interesse hele tiden. Bestemoren satt midt på steingulvet inni “butikken” å vevde produktene for hånd imens vi sto å så på. Gleden i ansiktene deres lyste opp idet de forsto at vi var i ferd med å gi dem dagens (eller ukas?) første salg. Å legge igjen 40 kroner hver var absolutt ikke en vanskelig avgjørelse!
Både Jon Aleksander og jeg kan si oss enige i at Kalaw var et av høydepunktene i Myamar. Den friske luften, fjellene og de frodige åkrene kan på mange måter sammenlignes med Norge. Hotellet vi bodde på var alle tiders. Det var ikke et eneste menneske som ikke trakk på smilebåndet da de så oss. Alle var hyggelige og gjestfrie. Vi fikk oss en uforventet overraskelse da vi gikk inn på en restaurant i bygda og smakte vårt livs beste panna cotta. Til tross for at det var en italiensk restaurant hadde vi ikke forventet å få en så velsmakende panna cotta midt i “ødemarken” i Myanmar. Men, you can never judge a book by its cover, som jeg har sitert gjentatte ganger i løpet av denne reisen. Det gir bare mer og mer mening for hver gang jeg sier det!
