Fra 11. januar 2020 til 14. januar 2020
Er det noe jeg angrer på så er det at vi ikke brukte mer tid på Bohol. Av egen erfaring kan jeg nå garantere at tre dager ikke holder. Hvert fall ikke hvis du er som meg; sulten på opplevelser og ivrig etter å få med deg ALT på en gang. Bohol er kanskje ikke stedet å dra hvis man bare er på jakt etter sol og strandliv, men derimot det perfekte stedet å dra når man ønsker litt av alt – strand, action, dyreliv og episk natur. Her er det bare fantasien som setter grenser. Den frodige og karakteristiske landskapet er likevel det som åpnet øynene mine og er grunnen til at jeg satte Bohol på lista.
Den letteste måten å komme seg til Bohol på er å fly. Den rimeligste måten er å ta buss og båt. I kjent stil nølte vi ikke med å velge alternativ nummer to. Før fantes det ikke noe direkte rute fra Oslob til Bohol, så man måtte reise nordover til Dumaguete og ta båt videre derfra. De siste årene har det heldigvis kommet en speedbåt som går direkte mellom Oslob og Bohol på under to timer. Turen gikk helt knirkefritt til tross for at det kan være litt mye sjø i blant.
Historien om turen vår til Chocolate Hills er en av de bedre. Vi bruker primært maps.me for å komme oss fra A til B. Mesteparten av tiden fungerer appen som den skal og får oss frem uten problemer. Andre ganger kan den få oss til å rive oss i håret av frustrasjon. Dette var definitivt en av de gangene. Vi ble fortalt at turen fra Panglao til Chocolate Hills tar omtrent to timer. To timer vi (les: jeg) kunne skue utover det frodige landskapet langs veien mens vi passerte vaggende palmer og grønne risterasser om hverandre. Etter tre timer begynte vi å lure på om vi hadde kjørt oss bort – neida, maps.me viser at vi kjører riktig vei og troverdigheten til maps.me er for stor til å kunne tviles på. Likevel mistenkte jeg at vi kjørte i ring, noe som, til vår forferdelse, selvfølgelig viste seg å stemme. Da vi endelig hadde kommet på rett kjøl igjen svartnet himmelen over oss og det begynte å høljregne. Etter seks timer på scooter, halvparten i striregn så vi fremdeles ingen tegn til Chocolate Hills. Men å snu var ikke et alternativ engang, Chocolate Hills skulle vi se og vi nektet å stoppe å sløse bort kostbar tid. Kalde og skjelvne svelget vi stoltheten, stoppet innom en kiosk og kjøpte en poncho hver – koste hva det koste vil. Klærne våre var gjennomvåte, noe som ble unnskyldningen til å kjøpe oss verdens kleineste genser:
Etter å ha kjørt oss bort nok en gang skimtet vi endelig toppene av berømte Chocolate Hills i det fjerne. Det er et veldig spesielt landemerket – ulikt alt annet jeg har sett før. Chocolate Hills består av over 1000 gresskledde åser som kan minne om de man ser på teletubbies. Legenden sier at åsene er et resultat av tårene til en hjerteknust kjempe… Den egentlige årsaken er så kjedelig at jeg foretrekker sagnet.
Jeg hadde et håp om at vi skulle unnslippe de verste klyngene siden været sviktet oss, men vi var åpenbart ikke de eneste som var ivrige etter å se et glimt av “the eighth wonder of the world”. Turistbussene rullet inn på parkeringsplassen uten stopp – området var mer eller mindre proppfullt. Chocolate Hills var ikke så imponerende som jeg hadde forventet, så vi ble litt skuffet etter å ha brukt hele dagen på å finne frem. Det var likevel et interessant landskap, men om det var verdt turen er jeg ikke helt sikker på. Etter min mening har Filippinene mye mer å by på enn som så, og Chocolate Hills blekner i forhold til høydepunktene.
Noe som derimot var veldig spennende var å hilse på øyas offisielle maskot, tarsieren, som er prikk lik Mort fra Madagascar-filmene. Tarsieren, kjent som spøkelsesape på norsk, har de største øynene av alle pattedyr i forhold til kroppen. De store øynene tar så stor plass i kraniet at de nesten er ubevegelige. Til gjengjeld kan de vri hodet 180 grader som en ugle. Spøkelsesapen er dessverre utsatt for ulovlig dyrehandel som har ført til at arten er utrydningstruet. Det er kjent at dyrene ofte tar selvmord i fangenskap grunnet traumer fra bråk, lys og berøring.
Philippine Tarsier Foundation støtter flere naturreservat for å bevare og beskytte spøkelsesapene. Vi besøkte både Philippine Tarsier and Wildlife Sanctuary i Corella og Tarsier Conservation Area i Loboc. Sistnevnte støttes ikke av denne organisasjonen – det er tvert om bare en pengemaskin som ikke bryr seg om dyrene for fem flate øre. Verken de besøkende eller de ansatte tar hensyn i det hele tatt. Parken gir blaffen i dyrenes behov for stillhet og slipper inn turister på løpende bånd – vi gikk i kø fra tre til tre hvor dyrene “tilfeldigvis” hadde funnet seg hver sin perfekte gren en halvmeter fra menneskene – med perfekt innsyn fra stien og kameraene. Hadde vi visst at dette var tilfellet hadde vi aldri dratt dit. Flere av turoperatørene kombinerer Chocolate Hills med Tarsier Conservation Area fordi de ligger i nærheten av hverandre, så vær OBS.
Opplevelsen på Philippine Tarsier and Wildlife Sanctuary var derimot mye bedre. Her hadde de strengere regler, slapp kun inn et fåtall om gangen og forsikret seg om at alle var stille til enhver tid. Vi ble plassert i grupper på 4-5 stykker og fikk en guide som hvisket oss gjennom parken og hjalp oss med å finne de. Dyrene var ikke like tilgjengelige og var vanskeligere å få øye på, noe som tyder på et mer naturlig og etisk reservat. Philippine Tarsier and Wildlife Sanctuary er utvilsomt stedet å dra, mens vi krysser fingrene for at Tarsier Conservation Area stenges for godt!
I likhet med mesteparten av turistene på Bohol bosatte vi oss på Panglao. Selv om vi ikke hadde planer om å ligge på stranden dagen lang var det greit å ha Alona Beach i nærheten så vi hadde muligheten. Herfra går det dagsturer til Balicasag Island, som bare ligger en 45 minutters båttur unna. Det kryr av skilpadder og spennende marineliv rundt øya, så dykkermaske og snorkel er ingen dårlig idé. De fleste operatørene pleier å leie ut dette hvis man ikke har tatt med selv.
